På denne siden finner du menighetens adventskalender. Her vil du hver dag frem mot jul finne en kort og enkel betraktning over en tekst fra evangeliene. Vi venter på han som skal komme, adventtiden er vente tid. Bruk tiden frem mot jul til å reflekter over noen utvalgte evangelietekster.

Luke 24

Tjuefjerde desember

Lukas 2, 1-20
Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. Denne første innskrivningen ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by. Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria, som var lovet bort til ham, og som ventet barn. Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, for det var ikke husrom for dem.
Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang: 
«Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i!»
Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort for oss.» Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte. Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte. Gjeterne dro tilbake. De lovet og priste Gud for alt de hadde hørt og sett; alt var slik som det var sagt dem.

Gjeterne var de første til å spre den store glede om at det var født en frelser. På Jesu tid var gjetere sett ned på. Ingen mødre ville at deres sønner skulle bli gjeter, det var et foraktet yrke. De ble sett på som småkriminelle og uærlige. Gjeterne førte flokken inn på naboens område og sauene spiste av andres gress. Det var mye slåssing, stjeling og krangling. Gjeterne var sett på som uredelige og tyvaktige. Ja, de sto så lavt at de ikke kunne vitne i en rettsak. Var du beskylt for noe og kunne bare komme med noen gjetere som vitner på at du var uskyldig, så hjalp det deg ingenting.

På tross av dette så velger altså Gud gjetere som de første vitner når hans egen sønn blir født. Hvorfor? Jo, om gjetere kunne bære vitnesbyrd om det de hadde sett og hørt så kan alle! Gjeterne fikk høre og se og trodde. Og de ville fortelle dette videre, og alle som hørte på dem ble forbløffet. Når de spredde ordet om Jesus, og de gode nyhetene ble fortalt da ble alle forundret. Nå gjelder det ikke lenger bare gjeterne, men du og jeg. Vi har også muligheten til å dele den store glede, og vi kan ikke skjule eller unnskylte oss med at vi ikke kan. Når gjeterne kunne, da kan vi alle.

Reflekter? Hvem deler du den store gleden om verdens frelser med?

 

Luke 23

Tjuetredje desember

Johannes 1, 1-14
I begynnelsen var Ordet.
Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.
Han var i begynnelsen hos Gud.
Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til.
Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys.
Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.
Et menneske sto fram, utsendt av Gud.
Navnet hans var Johannes. Han kom for å vitne.
Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham.
Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset.
Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden.
Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke.
Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham.
Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.
De er ikke født av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje og ikke av manns vilje, men av Gud.
Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, 
en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.

”Vi så hans herlighet”
Juledikt av Atle H. Eidem (2015) 

Majesteten legges på strå, jorden har fått en venn.
Lysets kilde er steget ned, til alt det mørke og grå.
Himmelkongen har flyttet inn, blant vanlige kvinner og menn.
Vi så hans herlighet, sa Johannes, men hva var det vi så?

Vi så skaperen, av universet, snekret i Nasaret. 
Vi så gleden bli tynget til døden av sorg og gru i Getsemane. 
Vi så den mektige, bli utmattet på vei mot Golgata. 

Majesteten legges på strå, jorden har fått en venn.
Lysets kilde er steget ned, til alt det mørke og grå.
Himmelkongen har flyttet inn, blant vanlige kvinner og menn.
Vi så hans herlighet, sa Johannes, men hva var det vi så?

Vi så den opphøyde, bli spottet, foraktet og slått til blods. 
Vi så kjærligheten bli forrådt, fornektet og overgitt av sine nærmeste.
Vi så rettferdigheten, bli tråkket ned i svindel, fusk og juks. 

Majesteten legges på strå, jorden har fått en venn.
Lysets kilde er steget ned, til alt det mørke og grå.
Himmelkongen har flyttet inn, blant vanlige kvinner og menn.
Vi så hans herlighet, sa Johannes, men hva var det vi så?

Vi så forløseren, når han hører forbryterens bønn.
Vi så godheten, når de utstøtte ble møtt av nåde og kjærlighet.
Vi så hans hjerte, i en pappa som kysser sin tapte sønn. 

Majesteten legges på strå, jorden har fått en venn.
Lysets kilde er steget ned, til alt det mørke og grå.
Himmelkongen har flyttet inn, blant vanlige kvinner og menn.
Vi så hans herlighet, sa Johannes, men hva var det vi så?

Vi så hans herlighet, når Livets Herre dør på et kors. 
Vi så hans herlighet, når gravens porter ikke klarte å fengsle Ham.
Vi ser hans herlighet, når den døde står levende blant oss!

Majesteten legges på strå, jorden har fått en venn.
Lysets kilde er steget ned, til alt det mørke og grå.
Himmelkongen har flyttet inn, blant vanlige kvinner og menn.
Vi så hans herlighet, sa Johannes, det er Gud selv vi får øye på!

Reflekter: Hva er å se Guds herlighet?

 

Luke 22

Tjueandre desember

Lukas 1, 26-33
Men da Elisabet var i sjette måned, ble engelen Gabriel sendt fra Gud til en by i Galilea som het Nasaret, til en jomfru som var lovet bort til Josef, en mann av Davids ætt. Jomfruens navn var Maria. Engelen kom inn til henne og sa: «Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg!» Hun ble forskrekket over engelens ord og undret seg over hva denne hilsenen skulle bety. Men engelen sa til henne:
«Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud.
Hør! Du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus.
Han skal være stor og kalles Den høyestes Sønn, og Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone.
Han skal være konge over Jakobs hus til evig tid; det skal ikke være ende på hans kongedømme.»

Mange av navnene i Bibelen som refererer til det lille barnet som ble født den første julenatt er ganske prektige og opphøyde: Menneskesønnen, Guds lam, Den høyestes Sønn, verdens lys, Immanuel, Underfull rådgiver, Veldig Gud, Evig far, Fredsfyrste, Morgenstjernen, Alpha og Omega. De er alle navn som prøver på å fange det uoppnåelige, Guds storhet.  De prøver så godt de kan, det er ikke det, men det blir alltid litt utilstrekkelig. Det er som et såpestykke i dusjen, du tror du har det, men så glipper det. Eller som å høre, Handel's Messiah, fremført på bare en trompet. Godt forsøk, men det blir ikke helt slik det skal være. Budskapet er for mektig til instrumentet. Og slik er det med språket, man mangler ord. Å beskrive Guds storhet blir for majestetisk for språket vårt. Ingen navn kan yte ham full rettferdighet.

Men det er et navn som har en kvalitet og som viser en side av han, som når det går opp for deg stemmer deg til lovsang og tilbedelse. Det er ikke for lite, og heller ikke for stort. Det er et navn som passer perfekt. I evangeliene er det hans mest vanlig navn, bruket over 600 ganger. Navnet Jesus.
Jesus, den greske versjonen av Josva, Jeshua – alle kjente gammeltestamentlige navn. Det var minst fem kjente yppersteprester som hette Jesus. Hos historikeren Josefus er det om lag tjue personer som heter Jesus. Også i Det nye testamente leser vi om andre som heter Jesus. Så Jesus var ett svært vanlig navn. Maria får vite fra engelen hvilke navn Gud hadde valgt. Det ble det ett navn som det var to tre andre i klassen på skolen som het.

Men bare for snekkersønnen passet det helt perfekt, for det betyr «frelser» Det var derfor Josef fikk høre fra engelen «Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder» Matteus 1, 21
Jesus kom, for å frelse det som var fortapt. Disippelen Peter sier det slik om dette navnet: «Det finnes ikke frelse i noen annen, for under himmelen er det ikke gitt menneskene noe annet navn som vi kan bli frelst ved.» Apg 4, 12

Navnet Jesus MÅ jeg elske, det har satt min sjel i brann.
Ved det navnet fant jeg frelse, intet annet frelse kan.

Reflekter? Hva betyr det for deg at Jesus er din frelser?

 

Luke 21

Tjueførste desember

Lukas 1, 68-80

«Velsignet er Herren, Israels Gud, for han har sett til sitt folk og forløst det.
Han har oppreist for oss et horn til frelse i sin tjener Davids hus,
slik han lovet fra gammel tid ved munnen til sine hellige profeter:
å frelse oss fra våre fiender og fra hånden til alle dem som hater oss.
Han viste miskunn mot våre fedre og husket på sin hellige pakt,
den ed han ga som løfte til Abraham, vår far,
så vi, frelst fra fiendehånd og uten redsel, kan tjene ham for hans ansikt
i renhet og rettferd alle våre dager.
Og du, barn, skal kalles profet for Den høyeste, 
for du skal gå fram foran Herren og rydde hans veier og gi hans folk å kjenne frelsen når deres synder blir tilgitt,
for vår Gud er rik på miskunn. 
Slik skal lyset fra det høye gjeste oss som en soloppgang
og skinne for dem som bor i mørke og dødens skygge, og lede våre føtter inn på fredens vei.»
Og gutten vokste og ble sterk i ånden.
Han holdt til i ødemarken, helt til den dagen han skulle stå fram for Israel.»

Den gamle presten Sakarja, som har vært stum i ni måneder bryter ut i lovsang ved navnedagen for sin sønns fødsel. Midt i hans lovsang kommer et interessant utrykk fra en prest. Han synger at Gud har gitt han privilegiet «å tjene for Guds ansikt uten redsel» Han kan tjene Gud uten frykt.

Ni måneder tidligere hadde presten Sakarja for første gang gått inn i templet for å ofre røkelse. Dette var noe en vanlig prest bare fikk gjøre en gang i livet. Sakarja var redd, for han hadde lært at dette var farlig. Om du ikke var rituelt ren, ville du dø. Tjenesten for Gud var drevet av frykt. Sakarja blir slått av redsel når han er inne i det hellige og blir stum. Og han forblir stum i ni måneder.

Men når han på navnedagen skriver at «sønnens navn skal være Johannes» så åpnes munnen og tungen løses. Sakarja har fått se inn i det nye. Han jubler med løst tunge og løst hjerte. Han synger profetisk. Han forkynner at det kommer en tid der en får tjene Gud i kjærlighet, trofasthet og glede. En ny verden trer frem, og den kommer med lyset fra det høye. Nåden som alltid har definert hvem Gud er, har lagt en ny profetisk sang ned i en engstelig prest, og Sakarja synger med full hals: «frelst og uten redsel kan jeg tjene Gud i renhet og rettferd» 

Reflekter: Hva er sunn gudsfrykt, og hva er det ikke?

 

Luke 20

Tjuende desember

Lukas 1, 39-45
Noen dager senere dro Maria av sted og skyndte seg opp i fjellbygdene, til den byen i Juda hvor Sakarja bodde. Der gikk hun inn til Elisabet og hilste på henne. Da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket barnet i magen hennes. Hun ble fylt av Den hellige ånd og ropte høyt: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv. Men hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg? For da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd. Og salig er hun som trodde, for det som Herren har sagt henne, skal gå i oppfyllelse.»

Engelen fortalte Maria at barnet som skulle bli unnfanget i henne ville bli den nye kong David (Luk 1, 26-33). Med denne forunderlige profetien fortsatt klingende i ørene, dro en gravid Maria opp i Judeas åsland for å besøke sin kusine Elisabet, som var gift med Sakarja, en tempelprest.

Det finns en forbindelse her, mellom Maria som er på besøk i en avsidesliggende fjellandsby i Judea, og noe som skjedde mange århundrer tidligere. For nettopp i dette område, i fjellene i Judea, nærmere bestemt landsbyen, Kirjat-Jearim, sto paktens ark oppbevart. Den hadde blitt tatt i krigsbytte av filisterne, men de sendte den tilbake og i 20 år sto den i fjellandsbyen i Judea. Da henter kong David den og fører den tilbake til Jerusalem.
Kong David plasserer den i teltet, Tabernaklet, idet aller helligste. Tanken var at der bodde Guds. Paktens ark var selve symbolet på Guds nærvær, ja ikke bare et symbol, den var for mange Guds nærvær.

En gravid Maria bærer mange århundrer senere selv, Guds nærvær, inn i det samme området. Elisabet er den første som forkynner evangeliets fylde: «Men hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg?» – Herren, det vil si Gud. Maria bringer Gud inn i vår verden, og gjør dermed verden til Guds Tabernakel, stedet der Gud er nær!

Elisabet roper ut, når hun hører Marias hilsen: "barnet i magen min sparket av fryd " Barnet i magen, er den ufødte døperen Johannes, som gjør sin versjon av kong Davids dans foran paktens ark. (2. Sam 6, 14-15). Dansen er den store tilbedelsen av Kongenes Konge, ett gledes utrykk over at Gud er kommet nær. 

Reflekter: Hvordan utrykker du din glede over at Guds nærvær er kommet inn i verden, og er tilgjengelig for deg der du er?

 

Luke 19

Nittende desember

Matteus 1, 18-25
Med Jesu Kristi fødsel gikk det slik til: Hans mor Maria var lovet bort til Josef. Men før de var kommet sammen, viste det seg at hun var med barn ved Den hellige ånd. Josef, mannen hennes, som var rettskaffen og ikke ønsket å føre skam over henne, ville da skille seg fra henne i all stillhet. Men da han hadde bestemt seg for dette, viste en Herrens engel seg for ham i en drøm og sa: «Josef, Davids sønn! Vær ikke redd for å ta Maria hjem til deg som din kone. For barnet som er unnfanget i henne, er av Den hellige ånd. Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder.» Alt dette skjedde for at det ordet skulle oppfylles som Herren har talt gjennom profeten: Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og de skal gi ham navnet Immanuel – det betyr: Gud med oss. Da Josef våknet av søvnen, gjorde han som Herrens engel hadde pålagt ham og tok henne hjem til seg som sin kone og levde ikke sammen med henne før hun hadde født sin sønn. Og han ga ham navnet Jesus.

Engelen forteller Josef i en drøm at han skal gi sin sønn navnet, Jesus, «for han skal frelse sitt folk fra deres synder.»

Himmelens konge kom inn i vår verden. Den rettmessige kongen har vendt tilbake for å gjenvinne det som var hans, og for å sette fangene fri. Den Gud som ble kunngjort av profetene og patriarkene – av Abraham, Jeremia, Esekiel, Amos og Jesaja – er rettferdighetens Gud, og det betyr at han ivrer etter å sette alt i rett skikk. Gud hater synden og volden og urettferdigheten som har ødelagt og fordervet hans vakre skapelse.
Derfor kommer han inn i vår verden som en kriger, klar til å kjempe. Men han kommer (og her er julens forunderlige paradoks) smygende, hemmelig og skjult, helt ubemerket kommer han seg inn bak fiendens linjer.

Kongenes konge kommer som et hjelpeløst nyfødt barn, av ukjente foreldre, født i en liten uanselig landsby, i utkanten av verden. Guds strategi er å erobre tilbake det som var tapt, gjennom kjærlighetens uimotståelige kraft, den samme kraft som skapte himmel og jord.

Reflekter: På hvilke måter kan du seire «gjennom kjærlighetens uimotståelige kraft» i kampene i ditt liv?

 

Luke 18

Attende desember

Matteus 1, 1-17
Dette er ættetavlen til Jesus Kristus, Davids sønn og Abrahams sønn: Abraham fikk sønnen Isak, Isak fikk Jakob, Jakob fikk Juda og brødrene hans, Juda fikk sønnene Peres og Serah med Tamar, Peres fikk Hesron, Hesron fikk Aram, Aram fikk Amminadab, Amminadab fikk Nahsjon, Nahsjon fikk Salma, Salma fikk sønnen Boas med Rahab, Boas fikk sønnen Obed med Rut, Obed fikk Isai, og Isai ble far til kong David.
David fikk sønnen Salomo med Urias kone, Salomo fikk Rehabeam, Rehabeam fikk Abia, Abia fikk Asa, Asa fikk Josjafat, Josjafat fikk Joram, Joram fikk Ussia, Ussia fikk Jotam, Jotam fikk Ahas, Ahas fikk Hiskia, Hiskia fikk Manasse, Manasse fikk Amon, Amon fikk Josjia, og Josjia ble far til Jojakin og brødrene hans, på den tiden da folket ble bortført til Babylon.
Etter bortføringen til Babylon fikk Jojakin sønnen Sjealtiel, Sjealtiel fikk Serubabel, Serubabel fikk Abiud, Abiud fikk Eljakim, Eljakim fikk Asor, Asor fikk Sadok, Sadok fikk Akim, Akim fikk Eliud, Eliud fikk Eleasar, Eleasar fikk Mattan, Mattan fikk Jakob, og Jakob ble far til Josef, Marias mann. Av henne ble Jesus født, han som kalles Kristus.
Altså er det i alt fjorten slektsledd fra Abraham til David, fjorten ledd fra David til bortføringen til Babylon og fjorten ledd fra bortføringen til Babylon og fram til Kristus.

Når du skal skrive en bok, så er begynnelsen det viktigste av alt, den skal være spennende, interessant og fengende, slik at du bare må lese videre. Så hvorfor starter Matteus med noe så søvndyssende som å liste opp en mengde navn? Fordi navn inneholder historie. Enhver jøde kunne fortelle om sine forfedre, hva de het, og hva de gjorde, hvem de var. Slik lærte små gutter og jenter om historien bak hvert navn. Dette gav folket en verdighet, identitet og røtter, som ble overlevert fra generasjon til generasjon. Slektshistorien viste hvem du var, både i henhold til loven, økonomi, eiendom og sosialt. Matteus vil vise at Jesus, den Salvede var av rett avstamning. Vise hans myndighet, verdighet og autoritet. 

I slektstavlen til Jesus bryter Matteus alle regler og nevner flere kvinnenavn, dette er underlig, overraskende og bent frem skandaløst. Kvinner hadde ingen ting i et slektstre å gjøre. De var ikke bærere av slekten, det var bare mannen. De hadde ingen juridiske rettigheter. Og det er ikke hvilke kvinner som helst Matteus tar med. 

La meg nevne Rut, hun var moabitt, en fremmed og en hedning. Moabitter var hatet av israelittene. Men i det gamle testamente er det Rut som viser oss hvordan radikal gudommelig kjærlighet ser ut. Hun var villig til å dø for sin gamle svigermor Noomi. Rut blir oldemor til kong David. Hun var en fremmed, en hedning, hun var en avskyelig moabitt. Men hun var, og blir en viktig del av Jesu slektstre. Jeg tenker Jesus var stolt av henne! 

Så nevner Matteus, Rahab, en prostituert. Tamar ett insestoffer, voldtektsofferet Batseba, Urias hustru. Jesu slektstavle er et evangelium i miniatyr. Fordi det viser at alle er tatt med, selv om du er utenfor, mislykket, fremmed, hedning og synder. Evangeliet om Jesus er for alle og omfatter absolutt alle. Jesus slektstre er ett nådens budskap. Julens gode nyhet er at Gud selv kom inn i menneskehetens dysfunksjonelle familie, han ble en av oss.

Reflekter: Hvordan gir Jesu slektstre deg håp for deg selv og din egen slekt?

 

Luke 17

Syttende desember

Matteus 4, 1-11
"Jesus ble så av Ånden ført ut i ødemarken for å bli fristet av djevelen. Han fastet i førti dager og førti netter og ble til sist sulten. Da kom fristeren til ham og sa: «Er du Guds Sønn, så si at disse steinene skal bli til brød!» Jesus svarte: «Det står skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som kommer fra Guds munn.» Da tok djevelen ham med til den hellige byen, stilte ham ytterst på tempelmuren og sa: «Er du Guds Sønn, så kast deg ned herfra! For det står skrevet: Han skal gi englene sine befaling om deg. Og: De skal bære deg på hendene så du ikke støter foten mot noen stein.» Men Jesus sa til ham: «Det står også skrevet: Du skal ikke sette Herren din Gud på prøve.» Så tok djevelen ham med seg opp på et meget høyt fjell og viste ham alle verdens riker og deres herlighet og sa: «Alt dette vil jeg gi deg dersom du faller ned og tilber meg.» Da sa Jesus til ham: «Bort fra meg, Satan! For det står skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene.» Da forlot djevelen ham, og se, engler kom og tjente ham."

Jesus blir ført ut i ødemarken. Hvorfor ødemarken? Det er i ørkenperioder, i vanskelig tider, jeg oppdager om jeg elsker Gud for hans egen skyld, eller bare for at han gir meg «melk og honning». Historien om Jesus som fristes av djevelen, minner oss om en annen som fristeren satte på prøve, Job. Djevelens påstand var at Job ville forlate Gud, om Gud bare dro sine velsignelser tilbake. Djevelens argument var at Job elsket Gud overflatisk, slik et barn elsker isbilen. Om velsignelsene slutter, så vil man slutte å elske. For vi elsker bare gaven og ikke giveren. 

Veien å lære å elske Gud for den han er, og ikke bare for hans velsignelser, den går gjennom ørkenvandringer, gjennom de vanskelige og uforståelige tider. Den eneste måten å elske Gud ekte og oppriktig er å være i en tilstand der det å tro på han ikke gir deg noe, der det å tjene han ikke bringer noe, kanskje heller motsatt. Om du bygger ditt liv på det du har, dine ting. Om din identitet ligger i det du kan og gjør og eier. Da vil vandringen i ødemarken kunne vippe deg helt av pinnen, du vil miste deg selv. For tider i ørkenen tar alltid vekk noe viktig i livet ditt, en kjær relasjon, helse, osv. Om du bygger ditt liv og din glede rundt ting, så vil vanskelige omstendigheter gjøre deg tristere og tristere, bitere og bitrere. 

Men om du klarer som Job og bygge ditt liv på Gud, selv om det er godt å ha penger, helse, familie, venner i ditt liv, så vet du at den ultimale kjærlighet er Guds kjærlighet, og alt bunner ut der. Om du kan som Jesus i ødemarken sitere: «Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene.» Så vil du oppdage at ørkenvandringen er et sted der man kan lære å elske Gud på tross av omstendighetene, på tross av ørkenens ugjestmilde forhold. Elske Gud bare for hans egen skyld.

Reflekter: Hva er din erfaring når livet ble vanskelig, din ørkenvandring, kom du nærmere Gud, eller ble du drevet vekk fra han?

 

Luke 16

Sekstende desember

Matteus 23:23
«Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere gir tiende av mynte og anis og karve, men forsømmer det som veier mer i loven: rettferdighet, barmhjertighet og troskap. Det ene burde gjøres og det andre ikke forsømmes.»

Tenk for en duftende måte å betale sin skatt på, mynte, anis og karve. Min selvangivelse er helt luktfri. Jeg ser etter størst mulig avdrag, jeg søker de poster der jeg kan slippe unna med så lite skatt som mulig. Fariseerne gjorde helt motsatt, de betalte til og med for det de høstet i kjøkkenhagen. Men de får ikke mye skryt av Jesus for det. Jesus klandrer dem. Hvorfor? Jo, for de hadde mistet synet for proporsjoner. Rettferdighet, barmhjertighet og troskap er viktigere enn mynte, anis og karve. Man skal gjøre det ene uten og forsømme det andre.

Jeg tror «å miste blikket for proporsjoner» er en av de største fristelser for religiøse mennesker. I sin gudelige iver blir man så opphengt i detaljene, i millimeterne, at man glemmer meteren og milen. Vi glemmer det store bilde i møte med enkelthetene. Trangsyn og petimeteradferd må hos Jesus vike for raushet og gavmildhet.

La de store tingene i livet være det viktigste sier Jesus, som rettferdighet, barmhjertighet og troskap. La det styre din hverdag, dine møter med andre mennesker og dine relasjoner. Så lever du et liv som ikke bare dufter krydder, men også er en Kristi-vellukt. La de små tingene være små, og de store forbli store. Lev et liv med riktige proporsjoner.

Reflekter: Hvordan kan jeg leve mitt liv med de riktige proporsjoner, der små ting holdes små, og de store forblir store?

 

Femtende desember

Matteus 21, 28-32
Men hva mener dere om dette: En mann hadde to sønner. Han gikk til den ene og sa: ‘Min sønn, i dag skal du gå og arbeide i vingården.’ ‘Nei, jeg vil ikke’, svarte han. Men senere angret han og gikk. Faren gikk så til den andre og sa det samme til ham. ‘Ja, herre, det skal jeg’, svarte han. Men han gikk ikke. Hvem av disse to gjorde som faren ville?» «Den første», svarte de. Da sa Jesus til dem: «Sannelig, jeg sier dere: Tollere og horer kommer før inn i Guds rike enn dere. For Johannes kom til dere på rettferdighets vei, men dere trodde ham ikke. Tollerne og horene, derimot, de trodde ham. Men dere, selv om dere så dette, angret dere ikke da heller, slik at dere trodde ham.

Lignelsen om de to sønnene, er en fortelling om lydighet mot Gud. Å leve det gode liv er til slutt ikke et spørsmål om frihet og selvstendighet, men om å adlyde Jesus befaling. Den lydigheten som Jesus ønsker, er en overgivelse i tillit. I full tiltro til at den jeg overgir meg til, vil meg det beste. Hele Sønnens væren og liv var å leve ut Faderens befaling, og skapningen er følgelig ment å lytte til Sønnens befaling. Det er derfor Jesus sier i Johannesevangeliet: «Dere er mine venner hvis dere gjør det jeg befaler dere. Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva herren hans gjør… Jeg kaller dere venner» (Johannes 15:14–15). Det som gikk tapt i Edens hage var vennskapet med Gud, symbolisert ved det fortrolige fellesskapet som Adam (menneske) og Gud hadde. Hele den bibelske åpenbaringen – som kulminerer i Jesus – kan leses som historien om Guds forsøk på å gjenopprette vennskapet med menneskeslekten. Å være Jesu venn, er legge sitt liv, med alt hva det rommer, i hans hånd i trygg tillit til at han vil meg det beste. 

Reflekter: Hva er det Jesus befaler meg å gjøre i dag?

 

Luke 14

Fjortende desember

Matteus 21, 23-27
Så gikk han inn på tempelplassen, og mens han underviste, kom overprestene og folkets eldste til ham og spurte: «Med hvilken fullmakt gjør du dette? Og hvem har gitt deg denne fullmakten?» Men Jesus sa til dem: «Jeg har også noe å spørre dere om. Svarer dere meg på det, skal jeg si dere hvilken fullmakt jeg har til å gjøre dette. Johannes-dåpen, hvor var den fra? Fra himmelen eller fra mennesker?» De drøftet det med hverandre og sa: «Om vi svarer: ‘Fra himmelen’, vil han si: ‘Hvorfor trodde dere ham da ikke?’ Men om vi svarer: ‘Fra mennesker’, er vi redde for hva folkemengden kan gjøre, for alle mener at Johannes var en profet.» Så svarte de: «Vi vet ikke.» Da sa han til dem: «Så sier heller ikke jeg til dere med hvilken fullmakt jeg gjør dette.

Yppersteprestene og de eldste spør Jesus: «Med hvilken fullmakt gjør du dette? Og hvem har gitt deg denne fullmakten?» Det greske ordet som brukes for "fullmakt" er: exousia. Bokstavelig talt betyr det: "fra sitt innerste vesen." Det Nye Testamente forteller oss at, Jesus, som i sitt vesen er sønn av Gud, snakker med Guds exsousia, Guds fullmakt, og derfor utfører hans ord det de sier. Det er skaperkraft i ordene. Han taler på den allmektiges vegne. Han sier: "Lasarus, kom ut!" (Johannes 11:43), og den døde kommer ut av graven. Han irettesetter vinden og sier til havet: "Bli stille!" (Mark 4:39), og naturkreftene lystrer, og faller til ro. Grunnen er at han taler med Guds fullmakt. «Han talte, og det skjedde, han befalte, og det sto der.» (Salme 33, 9)

 Jesus gir på samme måte autoritet til sine etterfølgere. Vi ser det hos de første etterfølgerne, hos for eksempel Paulus, som sier han har fullmakt fra Herren til å bygge opp og rive ned. (2. Kor 10, 8) Hvis vi som Jesu etterfølgere i dag bare er voktere av ett interessant filosofisk perspektiv blant mange andre, er vi maktesløse. Om vi bare er en religion av flere andre spennende, er det håpløst. Hvis vi bare stoler på vår egen klokskap i vår argumentasjon, vil vi mislykkes.  Vår kraft kommer, og det forblir et stort mysterium, bare når vi taler med Jesu Kristi autoritet.

Reflekter: Hva vil det si for deg i dag å, tale med Jesu Kristi autoritet?

 

Luke 13

Trettende desember

Matteus 11, 2-11
I fengselet fikk Johannes høre om alt Kristus gjorde. Han sendte bud med disiplene sine og spurte: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?» Jesus svarte dem: «Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: Blinde ser, og lamme går, spedalske renses, og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige. Og salig er den som ikke faller fra på grunn av meg.» Da de gikk, begynte Jesus å tale til folket om Johannes: «Hva dro dere ut i ødemarken for å se? Et siv som svaier i vinden? Nei! Hva gikk dere ut for å se? En mann kledd i fine klær? De som går i fine klær, bor i kongenes slott. Hva gikk dere da ut for å se? En profet? Ja, jeg sier dere: mer enn en profet! Det er om ham det står skrevet: Se, jeg sender min budbærer foran deg, han skal rydde veien for deg. Sannelig, jeg sier dere: Blant dem som er født av kvinner, har det ikke stått fram noen større enn døperen Johannes. Men den minste i himmelriket er større enn han.

Det var profetert at han skulle bli noe stort, men det siste Johannes lurer på i livet er dette: Holder det virkelig det jeg trodde for sant? En gang hadde hans gamle foreldre fått et mirakel i fanget, en gave fra Gud. De var for gamle til å få barn, de hadde gitt opp. Men det kom en engel, og engelen hadde fortalt dem underlige ting, som de knapt forsto. De skulle få en sønn som skulle bli en veirydder for Gud. Men alt dette virker fjernt nå. Johannes har pådratt seg mektige fiender og sitter i et mørkt fangehull. Det var ikke dette han hadde sett for seg. Det tunge. Alt vakler for Johannes. Hvordan kan man vite at det er sant? Tvilens tåke senker seg over han, som i tro og kraft en dag pekte på Jesus og sa: «Se der Guds lam som bærer verdens synd».
Vi hører tvilen i spørsmålet fra fengselet «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?» Slike tanker har også sin plass i adventstiden. Om advent og jul bare blir staffasje, med julepynt, pepperkaker og englesang, bare lys og glede, er den ikke lenger troverdig. For Jesus tåler også det som er tungt og det som forvirrer og det som gjør vondt i advent. Alle som tviler på det de en gang trodde så sikkert, får en gave av Johannes. En måte og behandle sin tvil og uro. Johannes holder det ikke for seg selv, han går via sine venner til Jesus med det vanskelige, med sin tvil. Da blir tvilen dypest sett en trosbekjennelse. Jesus svarer som vanlig ikke ja eller nei. Han sier: fortell hverandre om hva du har sett, om det du har hørt, om det du håper på. Del tro. Del liv. Når det mørkner i livet er det godt med gode venner som man kan dele livet, tvilen og troen med. Send bud til Jesus med de forvirrede tankene og med troens vanskelige spørsmål. La oss dele vår hellige tvil, og la oss dele den lille troen vi har med hverandre.

Reflekter: Hvordan behandler du din tvil og uro? 

 

Luke 12

Tolvte desember

Matteus 13, 44-46
«Himmelriket er likt en skatt som var gjemt i en åker. En mann fant den, dekket den til igjen, og i sin glede gikk han bort og solgte alt han eide, og kjøpte åkeren. Himmelriket er også likt en kjøpmann som lette etter fine perler. Da han fant en særlig verdifull perle, gikk han bort og solgte alt han eide, og kjøpte den.»

Vi hører om skatten som blir funnet i åkeren, og vi hører om perlen som blir kjøpt på markedsplassen. Dette forteller oss hvilken verdi himmelriket har, og at Guds rike er å ligne med skatten og perlen. Mannen som fant skatten som var gjemt i åkeren haster av gårde i pur glede, og solgte alt han eide. Det er ikke med sukk og klage han skiller seg med sine jordiske verdier. Det er ikke med jammer og gråt han bytter vekk gård og grunn, bil, hytte og båt, ja alt han eier. Nei, det er med jubel og glede han gjør det. For skatten han skal vinne er jo så endeløst mye mer verd. 
Hos kjøpmannen som satser alt for å finne denne enormt verdifulle perlen, merker vi den samme gleden. Heller ikke han reserverer seg, han tar ikke forbehold. Legger ikke litt til side i alle tilfellers skyld. Nei også han satser alt han eier for å kjøpe perlen.
Det som preger disse lignelsene er glede, takknemlighet og tillit, lys og glad tro. 
Her har jeg funnet verdier som holder. I fra det øyeblikk jeg fikk øye på skatten, fra det øyeblikk jeg så perlen blinke. Da får ingenting holde meg tilbake. Jeg satser alt. Perlen og skatten, himmelens rike, Guds rike skal bli mitt. Koste hva det koste vil. Jeg er villig til å satse alt, alt hva jeg eier og har.

Reflekter: Hva er du villig til å satse for å sikre deg skatten og perlen, himmelens rike?

 

Luke 11

Ellevte desember

Markus 7, 31-37
Siden forlot han Tyros-området igjen. Han tok veien om Sidon og dro mot Galileasjøen gjennom Dekapolis-landet. De førte til ham en mann som var døv og hadde vondt for å tale, og de ba ham legge hendene på ham. Jesus tok ham med seg bort fra mengden. Han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og berørte tungen hans. Så løftet han blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: «Effata!» – det betyr: «Lukk deg opp!» Straks ble ørene hans åpnet, båndet som bandt tungen hans, ble løst, og han snakket rent. Jesus forbød dem å fortelle dette til noen. Men jo mer han forbød det, dess mer gjorde de det kjent. Folk var overveldet og forundret og sa: «Alt han har gjort, er godt. Han får døve til å høre og stumme til å tale.

Jesus sprenger grenser. De førte en døvstum mann til han, og Jesus tok mannen vekk fra folkemengden for å gi ham full oppmerksomhet. Han stakk fingrene i ørene hans, og tok spytt og berørte tungen hans. Så løftet han blikket mot himmelen, og sa «Effata!» som betyr «Lukk deg opp.» Straks kunne mannen både høre, og snakke rent. 
Har du ett rom i ditt liv som er låst, stengt og spikret igjen. Ting du skammer deg over er stuet vekk der. En kjellerbod som ingen slipper inn i, som du har stengt av, for det som er der er for vanskelig å håndtere. Å ta i det smertefulle er ikke enkelt. Da synes det enklere å fornekte. Å sette på nok en hengelås for å holde døra igjen. Men uansett hvor stengt rommet er, så siver det ut i ditt liv og preger deg. Uansett hvor hardt du prøver å glemme så forsvinner det ikke. Mannen som møtte Jesus hadde gode venner som visste hva han trengte, og Jesus ble invitert inn i hans mørkeste rom. Oppsøk og snakk med en fortrolig, en borte fra mengden, om det vanskelige. Prøv å sett ord på det vonde, på skammen. Og Jesu ord kommer også til deg «Effata» Den stengte kjellerboden lukkes opp. Gud ønsker å helbrede det som befinner seg i våre mørkeste rom: Sorg, savn, ensomhet, skam og frykt. Gud ønsker å inviteres inn i rommene vi har spikret igjen, og fylle det med lys. Slik at også våre liv skal være gode!

Luke 10

Tiende desember

Matteus 7, 9-11
«Eller hvem av dere vil gi sønnen sin en stein når han ber om brød, eller gi ham en orm når han ber om en fisk? Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham!»

Mon tro hvordan foreldre var på Jesu tid, da barneflokkene var store og ressursene knappe? Fantes det stressede mødre og frustrerte fedre? Ja, det tror jeg. Det var sikker slik som i dag. Jesus drar alle foreldre over en kam og kaller dem onde. Han mener selvfølgelig ikke at alle er ondskapsfulle. Men han peker på det uunngåelige at vi alle har brister, svakheter og feil. Men på tross av det så vet selv en frustrert, sliten og mislykket pappa at han ikke skal gi sine barn stein og orm til frokost. Når et barn er sulten så klarer selv en mamma full av brister å sette frem spiselig mat på bordet. Så kommer kontrasten.
Når vi som er så svake og full av brister, forstår at vi må gi barna våre gode gaver. Hvor mye mer skal ikke da Gud gi av alt det gode han rår over, til den som ber han om det? Dette er svar til alle som tror at Gud er den som sender straffedommer, ulykker, sykdom, eller noe vondt. Når vi som er onde vet å gi våre barn gode gaver, hvor mye mer skal ikke da all godhets Gud, gi gode gaver til dem som ber ham!

Reflekter: Hvilke gode gaver mottar du daglig fra all godhets Gud?

 

Luke 9

Niende desember

Matteus 18, 12-14
"Hva mener dere? Dersom en mann har hundre sauer og én av dem går seg vill, lar han ikke da de nittini være igjen i fjellet og går og leter etter den som er kommet på avveier? Og skulle han finne den – sannelig, jeg sier dere: Da gleder han seg mer over denne ene enn over de nittini som ikke har gått seg vill. Slik vil heller ikke deres Far i himmelen at en eneste av disse små skal gå tapt."

Jesus spør: «Dersom en mann har hundre sauer og én av dem går seg vill, lar han ikke da de nittini være igjen i fjellet og går og leter etter den som er kommet på avveier?» Selvfølgelig gjør han ikke det! La nittini sauer som du har kontroll på være alene igjen i fjellet, er jo galskap. Ingen hyrde med respekt for seg selv ville engang tenke tanken. Var du gjeter, måtte du regne med tap. Den bortkomne sauen er nok død, vi får ta vare på de som lever.
Gud er som denne tåpelige hyrden. Guds kjærlighet kaster all forsiktighet over bord, for å oppsøke den manglende sauen. Vi kan lett tenke at Gud er god mot de som er gode, og nådig mot dem som følger hans vilje og bud. De som ikke gjør det, som vandrer bort, er rett og slett ferdige. Man må jo bare regne med tap.
Nei, Gud klarer ikke engang tanken på at noen kan bli borte, han kan ikke forsone seg med at så mye som en har gått tapt. Han er som denne ufornuftige hyrden. Gud elsker irrasjonelt, overstrømmende og han risikerer alt for å finne den som er kommet bort.

Reflekter: På hvilke måter har du fått nytte godt av Guds grenseløse og overstrømmende kjærlighet?

 

Luke 8

Åttende desember

Lukas 5, 17-26
"En dag holdt Jesus på med å undervise. Det satt fariseere og lovlærere der som var kommet fra alle landsbyene i Galilea og Judea, og fra Jerusalem. Jesus hadde Herrens kraft så han kunne helbrede. Da kom det noen menn som bar en lam mann på en båre. De forsøkte å bære ham inn og legge ham ned foran Jesus. Men fordi det var uråd å få ham inn på grunn av trengselen, gikk de opp på taket, fjernet noen takstein og firte ham ned på båren, midt foran Jesus. Da Jesus så deres tro, sa han: «Venn, syndene dine er deg tilgitt.» Men de skriftlærde og fariseerne tenkte straks: «Hva er dette for en, som spotter Gud? Hvem andre kan tilgi synder enn Gud alene?» Jesus visste hva de tenkte, og sa til dem: «Hva er det for tanker dere går med i hjertet? Hva er lettest å si: ‘Syndene dine er deg tilgitt’ eller: ‘Stå opp og gå’? Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å tilgi synder» – og nå vendte han seg til den lamme – «så sier jeg deg: Stå opp, ta båren din og gå hjem!» Og straks reiste mannen seg foran øynene på dem, tok båren han hadde ligget på, og gikk hjem mens han lovpriste Gud. Alle ble helt ute av seg av undring og priste Gud. De ble grepet av frykt og sa: «I dag har vi sett det utrolige!»

Mange folk samlet seg for å høre Jesus, det var trengsel rundt huset han underviste i. Noen kommer med en lam mann på en båre. De vil Jesus skal helbrede han. Men de kommer ikke inn i huset gjennom inngangsdøren. De ser ingen annen mulighet enn å klatre opp på taket og rive av takstein for å få en åpning der de kan senke han ned til Jesus. For en kreativitet for å få den lamme frem til Jesus!

Det finnes de som er lammet i sitt kristne liv, det har stoppet opp og man har trukket seg vekk, de er kommet på avstand fra menighet og Jesus. Det kan ha mange ulike årsaker. Tvil, frykt, sinne, selvbebreidelse, vonde opplevelser med andre kristne, skuffelser og mye annet. 
Kanskje du kan bringe noen du blir minnet om nærmere Kristus igjen. Vi legger merke til kreativiteten til de som bar den lamme mannen til Jesus. Kanskje et ord til oppmuntring, ett ord om tilgivelse, en telefonsamtale, en invitasjon til en kopp kaffe eller noe kreativt som Ånden gir deg.

Reflekter: Hvem minner den Hellige Ånd deg om? Hva kan du gjøre for å bære hun/han et skritt nærmere Jesus?

Luke 7

Sjuende desember

Matteus 9:35-10:1, 7-8
"Jesus vandret nå omkring i alle byene og landsbyene. Han underviste i synagogene deres, forkynte evangeliet om riket og helbredet all sykdom og plage. Og da han så folkemengdene, fikk han inderlig medfølelse med dem, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter. Da sa han til disiplene sine: «Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans.»
Han kalte til seg de tolv disiplene sine og ga dem makt til å drive ut urene ånder og helbrede all sykdom og plage. Gå og forkynn: ‘Himmelriket er kommet nær!’ Helbred syke, vekk opp døde, gjør spedalske rene og driv ut onde ånder! Gi som gave det dere fikk som gave."

Teorikurset er over. Det er tid for praksis. Jesus har frem til nå undervist og disiplene har hørt og sett, de har observert Mesteren i aksjon i møte med trengende mennesker. Nå er det tid for å sette lærdom og teori ut i livet. Behovet er stort, men villig arbeidskraft er begrenset.
Hva er det som får Jesus til å sende mennesker ut? Kallet til å handle blir gitt på mange ulike måter, ulike steder i fortellingene om Jesus, men få steder som her lar oss forstå hvorfor. Er det behovet for å holde hele folket i arbeid? Er det for å få avlastning? Nei, det er fordi «da han så folkemengdene, fikk han inderlig medfølelse med dem, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter». Prosjektet Gud inviterer oss med i, er å være en forlengelse av hans medfølelse til verden, hvor det finnes så mange forkomne og hjelpeløse mennesker. Utfordringen ligger som en hanske å ta opp: Å gjøre Guds medfølelse til min.

Reflekter: Hvordan kan Jesu medfølelse for trengende mennesker smitte over på meg?

 

Luke 6

Sjette desember

Matteus 7:21, 24-27
«Ikke enhver som sier til meg: ‘Herre, Herre!’ skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje.
Hver den som hører disse mine ord og gjør det de sier, ligner en klok mann som bygde huset sitt på fjell. Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Men det falt ikke, for det var bygd på fjell. Og hver den som hører disse mine ord og ikke gjør det de sier, ligner en uforstandig mann som bygde huset sitt på sand. Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Da falt det, og fallet var stort.»

Teksten utfordrer oss til å handle på de gode nyhetene. Hva bygger du livet ditt på? Din sjel er ditt sentrum, det sted der du er mest deg selv, mest autentisk og ekte. Det er ditt kontaktpunkt med Gud. Der finner du energien som underbygger og informerer alle de andre områdene av ditt liv: det fysiske, psykologiske, emosjonelle, relasjonelle og åndelige. Sjelen er det viktigste, men også den del som er vanskeligst å gripe av hvem vi er.

Jesu lignelse forteller: om vår sjel har grodd dype røtter i Gud, så vil vi følge og leve i Guds gode intensjoner, hans ord og omsorg for oss, og da kan vi stå imot alle slags omstendigheter. Dette betyr ikke, at de kloke, de med gode, faste og dype røtter i Gud, aldri vil oppleve storm og flom.

I Jesu lignelse, så opplevde begge bygningsmennene at regnet og stormen kom. Selv den kloke som hadde bygd godt, med dype røtter i Gud og ett liv lyttende til Ordet opplevde uværet, som jo er et bilde på alle prøvelser og fristelser og vanskeligheter vi møter i livet. Men om selve sentrum av ditt liv er knyttet fast til Gud, så vil stormene og flommen fortsatt kunne komme, men de vil ikke klare å ødelegge deg.

Reflekter: Hva bygger du livet ditt egentlig på?

 

Luke 5

Femte desember

Matteus 9:27-31

Da Jesus gikk videre derfra, fulgte to blinde etter ham og ropte: «Ha barmhjertighet med oss, du Davids sønn!» Etter at Jesus var kommet i hus, gikk de blinde inn til ham, og han spurte dem: «Tror dere at jeg kan gjøre dette?» «Ja, Herre», svarte de. Da rørte han ved øynene deres og sa: «Det skal bli som dere tror.» Og straks ble øynene deres åpnet. Jesus sa strengt til dem: «Se til at ingen får vite dette.» Men de gikk ut og spredte ryktet om ham i hele landsdelen der.

Jesus helbreder to blinde. Blindhet i Bibelen er ofte et symbol på manglende åndelig syn, man klarer ikke å se det som virkelig teller. Mange mennesker av i dag ser ikke hva som egentlig er viktig, man er forblindet av stress og mas, jordisk gods og gull og makt og velde. Evangeliet holder frem at om du ikke er overgitt til Guds nåde, da er du blind.

De blinde mennene som roper ut Jesus i sin nød ber selvfølgelig om fysisk helbredelse, men det er mye mer enn det for oss. Vi roper til Jesus om å få åndelige friske øyne, så vi kan se hva livet virkelig handler om, å kjenne det store bilde, å vite hvordan og hvor vi skal gå. 

Du kan ha alt denne verden jager etter, all rikdom, makt, suksess, du kan ha alle de verdslige godene du kan ønske deg. Men hvis du ikke ser åndelig, vil det ikke hjelpe deg; det vil mest sannsynligvis bare ødelegge deg.

Reflekter: Hva er det som virkelig teller, for deg, nå i advent? Hvordan får det utslag i hvordan du lever ditt liv?

 

Luke 4

Fjerde desember

Matteus 15:29-37

"Da Jesus dro derfra, tok han veien langs Galileasjøen, og han gikk opp i fjellet og satte seg der. Store folkemengder kom til ham, og de hadde med seg lamme, uføre, blinde, stumme og mange andre. De la dem ned for føttene hans, og han helbredet dem. Folk undret seg da de så stumme tale, uføre bli friske, lamme gå og blinde se. Og de lovpriste Israels Gud. Jesus kalte disiplene til seg og sa: «Jeg synes inderlig synd på folket. De har alt vært med meg i tre dager, og de har ikke noe å spise. Jeg vil ikke sende dem sultne av sted, for de kan bli helt utmattet på veien.» Disiplene sa til ham: «Hvordan skal vi skaffe nok brød her i ødemarken til å mette så mye folk?» Jesus spurte: «Hvor mange brød har dere?» «Sju», svarte de, «og noen småfisk.» Da ba han folket sette seg ned på bakken. Så tok han de sju brødene og fiskene, ba takkebønnen, brøt dem og ga til disiplene, og disiplene ga til folket. Alle spiste og ble mette. Etterpå samlet de opp brødstykkene som var til overs, sju fulle kurver."

Jesu mangfoldiggjør brød og fisk. Et godt eksempel på hva vi kan kalle, nådens sirkel. Gud gir sine gaver av ren nåde, men om jeg prøver å klynge meg til gaven og gjøre den til bare min, så mister jeg den. Bibelen lærer oss: det du mottar som gave, gi det videre som gave. Når jeg innser denne sannhet trer jeg villig inn i nådens sirkel og gir videre det jeg selv har mottatt. Da vil jeg erfare at den gave jeg opprinnelige mottok blir mangfoldiggjort og forsterket. 

De mange sultne rundt Jesus er også et bilde på den hungrige menneskeslekt, utsultet siden Adams dager på det som kan tilfredsstille. Vi har forsøkt og forsøker å fylle opp tomheten med rikdom, nytelse, makt, ære, egoisme og selvhevdelse. Men ingenting annet enn Guds kjærlighet nytter, det er bare han som kan fylle tomheten i menneske. 

Reflekter: Hvordan tenker du om at det du mottar i gave, skal du gi videre i gave? Har du fått noe du tenker er bare ditt og ikke vil dele videre?

 

Luke 3

Tredje desember

Matteus 4:18-22

«En gang Jesus gikk langs Galileasjøen, fikk han se to brødre: Simon, som kalles Peter, og hans bror Andreas. De var i ferd med å kaste not i sjøen, for de var fiskere. Han sa til dem: «Kom, følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere!» Straks lot de garnet ligge og fulgte ham. Da han gikk videre, fikk han se to andre brødre: Jakob, sønn av Sebedeus, og broren Johannes. De satt i båten sammen med sin far Sebedeus og bøtte garn. Han kalte dem, og straks forlot de båten og faren og fulgte ham.»

Jesus kaller sine første disipler. Denne historien går til selve kjernen og hjerte av Jesu liv og tjeneste. Den avslører hvem han er. Han kommer inn i verden som sann Gud og sant menneske, som en som er utgått fra Faderen og hans hensikt er å dra oss alle inn i felleskapet rundt han. Inn i felleskapet med den treenige Gud.

Jesus sier til Simon og Andreas «Kom, følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere!» Dette forteller oss hvordan Gud handler. Han er direkte. Kom å følg meg, sier Jesus. Han tilbyr ikke en lære, en doktrine, en teologi, eller noen læresetninger. Han tilbyr bare seg selv. Han sier «Følg meg, vandre etter meg, lær av meg og etterlign meg»

Jesus forklarer: «Jeg vil gjøre dere til menneskefiskere» Legg merke til første del av setningen. «Jeg vil gjøre dere…» Dette er i strid med den rådende kultur rundt oss. Den hevder vi må være vår egen lykkes smed, klatre stigen til suksess, brøyte oss frem, finne opp og definere vår egen virkelighet. Jesus sier her det motsatte. Han sier det er Gud som handler, og når vi gir oss til han, vil han gjøre oss til noe langt mer enn vi noen gang selv ville makte.

Reflekter: Hvordan har fokuset i verdens rundt oss, om at vi må klare oss selv, være oss selv nok, påvirket ditt liv og din tillit til Gud og hans omsorg?

 

Luke 2

Andre desember

Matteus 8:5-13

"Da Jesus gikk inn i Kapernaum, kom en offiser til ham og ba om hjelp. «Herre», sa han, «tjenestegutten min ligger lam hjemme og har store smerter.» Jesus sa: «Jeg skal komme og helbrede ham.» Offiseren svarte: «Herre, jeg er ikke verdig til at du kommer inn under mitt tak. Men si bare et ord, så vil tjenestegutten min bli helbredet. For jeg står selv under kommando og har soldater under meg. Sier jeg til én: ‘Gå!’ så går han, og til en annen: ‘Kom!’ så kommer han, og til min tjener: ‘Gjør dette!’ så gjør han det.» Jesus undret seg da han hørte dette, og han sa til dem som fulgte ham: «Sannelig, jeg sier dere: En slik tro har jeg ikke funnet hos noen i Israel. Det sier jeg dere: Mange skal komme fra øst og fra vest og sitte til bords med Abraham og Isak og Jakob i himmelriket. Men rikets barn skal kastes ut i mørket utenfor, der de gråter og skjærer tenner.» Til offiseren sa Jesus: «Gå! Det skal skje, slik du trodde.» Og tjenestegutten ble frisk i samme stund."

En romersk offiser kom en dag til Jesus og sa: «tjenestegutten min ligger lam hjemme og har store smerter. . . . jeg er ikke verdig til at du kommer inn under mitt tak. Men si bare et ord, så vil tjenestegutten min bli helbredet.»
Mange vil si: «Dette er latterlig! Det denne mannen spør om er umulig.» Han ber ikke bare om at hans tjener må bli helbredet; han ber om at han må bli frisk fra avstand, med bare et ord fra Jesus. Jesus kan jo ikke engang  røre eller ta på den syke. Og likevel har offiseren tillit til at Jesus kan hjelpe; han har stor tro.

Søren Kierkegaard definerte tro som «en lidenskap for det umulige». Er Gud motstander av fornuften? Absolutt ikke; Gud ga oss fornuftens gave. Vil Gud at vi skal være urealistiske? Nei; han vil at vi skal bruke alle våre krefter og evner av undersøkelse og studie. Men troen går videre, utover fornuften; det er en lidenskap for det som fornuften ikke ser.

Offiseren hadde en lidenskap for det umulige. Og det er derfor Jesus sier til ham, noe som er det fineste som blir sagt om noe menneske i evangeliene: «En slik tro har jeg ikke funnet hos noen i Israel.»

Reflekter: Har du noen gang, som offiseren, gått utover fornuften og gått i tro? Reflekter over hvorfor eller hvorfor ikke.

 

Luke 1

Første desember.

Lukas 21:25-28, 34-36

Det skal vise seg tegn i sol og måne og stjerner, og på jorden skal folkene bli grepet av angst og rådløshet i larmen fra hav og brenninger. Mennesker skal forgå av redsel og gru for det som kommer over jorden. For himmelens krefter skal rokkes. Da skal de se Menneskesønnen komme i skyen med stor makt og herlighet. Men når dette begynner å skje, da rett dere opp og løft hodet! For da skal dere snart bli satt fri.»

Vær på vakt og la ikke hjertet bli sløvet av rangel og drikk og dagliglivets bekymringer, så den dagen plutselig kommer over dere som en snare. For den dagen skal komme over alle som bor over hele jorden. Våk hver tid og stund og be om å få kraft til å komme velberget fra alt det som skal hende, og bli stående for Menneskesønnen.»

Jesus ber sine disipler om å være årvåkne. I dag er det første desember, selve tiden for å være våken, ventende og spørrende. Hva kan vi i dagene frem mot jul gjøre for å være årvåkne? Er det noen praktiske ting eller åndelige praksiser vi kan gjøre for å være kreativt ventende? Som kan inkarnere selve advent i oss?

Kanskje du kunne bruke noen minutter, for eksempel 15-30 minutter, daglig frem mot jul i Guds nærhet. Ikke for å utrette særlig mye, ikke for å komme noen vei – men en rik form for åndelig venting.

Bruk disse minuttene med Jesus til bringe til han noen problem eller dilemma du bekymrer deg over, og si: «Herre, du vet dette jeg bekymrer meg over. Jeg legger det nå over på deg. Jeg venter på at du skal løse dette, vise meg veien videre. Jeg har tenkt, grublet, planlagt og bekymret meg, men nå skal jeg la deg jobbe.» Så, gjennom hele adventstiden, se nøye etter tegn.

Be: «Herre, gjør meg klar til å motta gavene du ønsker å gi," eller "Herre Jesus, overrask meg.»

Reflekter: På hvilke måter planlegger du å være årvåken denne adventstiden?