Pastor Daniel Hop Hansen fortsetter prekenserien over Markusevangeliet. Talen søndag 1. november har overskrivften Veien til korset.
Teksten: Markus 8:
27 Jesus og disiplene dro ut til landsbyene ved Cæsarea Filippi. På veien spurte han disiplene: «Hvem sier folk at jeg er?» 28 De svarte: «Døperen Johannes; men noen sier Elia, og andre en av profetene.» 29 «Og dere», spurte han, «hvem sier dere at jeg er?» Da svarte Peter: «Du er Den salvede.» 30 Men han forbød dem strengt å snakke om ham til noen.
Det ble noe feil med lydopptaket på gudstjenesten, derfor er prekenen lest inn i etterkant.
Vi fortsetter med vår serie – vår vandring gjennom Markusevangeliet.
VEIEN TIL KORSET
Hvem sier dere at jeg er?
Det var en gang en søndagsskolelærer som spurte barna: - Hva er dette? Og så kom beskrivelsen: Det bor i trærne. Det spiser nøtter. Det har pels. Og det har en stor, buskete hale. - Hva er det?
Det ble helt stille. Til slutt var det en liten gutt som rakte hånda i været: - Altså ... det høres veldig ut som et ekorn. Men siden det er du som spør, regner jeg med at svaret er Jesus.
I dagens tekst møter vi to spørsmål. Og nå er det Jesus som stiller dem: Hvem sier folk at jeg er? Og så legger han til: Og dere - hvem sier dere at jeg er? Jeg lar det siste spørsmålet stå som en undertittel for denne talen. For vi er midt i en prekenserie hvor vi vandrer gjennom Markusevangeliet. Og i dag har vi kommet til det vi kaller:
VEIEN TIL KORSET
Første del av serien kalte vi VEIEN FØR VEIEN. Der så vi blant annet på forberedelsene Jesus gikk gjennom i ødemarken. Neste del var VEIEN TIL FOLKET. Der har vi fulgt Jesus gjennom Galilea og områdene rundt. Vi har sett hvordan han møter mennesker. Og nå har vi kommet til VEIEN TIL KORSET. Vi er omtrent midt i Markusevangeliet. Her skjer det et vendepunkt. Blikket rettes i stadig større grad mot det som skal skje, og mot den veien Jesus måtte gå: Veien til Jerusalem. Veien til korset. Jesus og disiplene er på vei. Med jevne mellomrom tar de sjøveien. Dagens tekst finner vi i kapittel 8. Hadde vi lest hele kapittelet, ville vi sett at de brukte sjøveien her også. I båten oppdager disiplene at de har glemt noe. Er det noen som vet hva de hadde glemt? Forstanden? De hadde glemt å ta med brød. Er ikke det godt å tenke på? Disiplene kunne også glemme ting. De var som deg og meg. De hadde riktignok ikke glemt det helt. De hadde med seg ett brød i båten. Men hvis vi ser rent menneskelig på det, var det ikke nok. Og dette blir de frustrert over. Vi vet ikke hvordan samtalen gikk. Men jeg vil tro at det var en viss temperatur. Kanskje prøvde de å finne ut hvem som hadde glemt å ta med mer brød. Kanskje hadde de en egen brødansvarlig. Eller kanskje Judas fikk skylda, for det var jo han som var kasserer. De blir så opptatt av å snakke om brødet – og det her – at de ikke får med seg det Jesus har å si.
Det minner meg litt om hvordan menighetslivet kan være. Nå sier ikke jeg at dere er sånn her. Men jeg tenker på andre menigheter rundt omkring. Jeg har jo vært gjestepredikant i flere kirker. Og da hender det at jeg oppdager at folk kan bli veldig opptatt av sånne ting. Noen ganger kan vi bli så opptatt av det praktiske, det vi mangler, det noen har glemt, eller det som ikke fungerer, at vi glemmer å høre etter hva Jesus har å si midt i det hele. Midt i diskusjonen bryter Jesus inn: "Dere har øyne - ser dere ikke?" Og så minner han dem om to store hendelser. To brødunder: "Husker dere ikke hvor mange kurver fulle med brødstykker dere samlet opp da jeg brøt de fem brødene for de fem tusen?" Tolv, svarte de. Og så fortsetter han: "Og da jeg brøt de sju brødene for de fire tusen, hvor mange kurver fylte dere da med brødstykker?" Sju, svarte de. Så sa han til dem: "Forstår dere ennå ikke?" Det var fortsatt mye disiplene ikke forstod. Kjenner du deg igjen?
Gud har vært trofast. Han har gitt oss det vi har trengt fram til nå. Likevel blir vi så fort opptatt av det vi mangler og det som ikke fungerer. Jesus minner disiplene om kurvene med brød. Tolv kurver og sju kurver. Det var mer enn nok. La oss fortsette å konsentrere oss om disiplene. De hadde sett hva Jesus var i stand til. De hadde sett hvordan han hadde mettet tusenvis av mennesker. Og nå var de bekymret fordi de bare hadde med seg ett brød. "Dere har øyne - ser dere ikke?" Noen ganger er det som om vi er blinde.
Husblind er jo et uttrykk vi bruker. Hvis du spør kona mi, vil hun nok si at jeg ofte er husblind. Jeg ser ikke alltid alt rotet rundt meg. Og det er det selvfølgelig ingen andre her som kan kjenne seg igjen i. Kanskje det? Men temaet om Å SE fortsetter gjennom hele kapittelet. Like etter samtalen i båten kommer Jesus til Betsaida. Der fører noen en blind mann til ham. Jesus legger hendene på mannen og spør: "Ser du noe?" Mannen ser opp og svarer: "Jeg ser mennesker. For jeg skimter noe som ligner trær gå omkring." Han har begynt å se, men han ser ikke tydelig. Jesus legger hendene på øynene hans enda en gang. Da blir synet gjenopprettet, og mannen kan se alt klart. Jeg tror denne fortellingen er plassert her av en grunn. Den står mellom Jesu spørsmål til disiplene: "Dere har øyne - ser dere ikke?" og spørsmålet: "Hvem sier dere at jeg er?"
Disiplene er litt som den blinde mannen. De har begynt å se noe. Men ennå ser de ikke alt tydelig. Jesus og disiplene har nå kommet til landsbyene ved Cæsarea Filippi. Kanskje er det ikke tilfeldig at spørsmålene kommer akkurat her. Dette området hadde lenge vært knyttet til dyrkelsen av den greske guden Pan. Det var også preget av keiserdyrkelse. Rundt dem fantes templer, religiøse forestillinger og symboler på romersk makt. Og akkurat der spør Jesus: "Hvem sier folk at jeg er?" Midt blant påstandene om andre guder. Midt i møtet med politisk og religiøs makt. Midt i en verden med mange stemmer.
Jeg tenker at det også sier noe inn i vårt samfunn. Vi lever også i en verden med mange stemmer og mange forestillinger om hvem Jesus er. Og inn i denne virkeligheten stiller Jesus spørsmålet: "Hvem sier folk at jeg er?" Disiplene svarer: "Døperen Johannes. Men andre sier Elia, og andre igjen en av profetene." Så kommer det andre spørsmålet: "Og dere - hvem sier dere at jeg er?" Her har Peter et lyst øyeblikk: "Du er Den salvede." Du er Messias. Frelserkongen vi venter på. Men når vi leser videre, ser vi at Peter ennå ikke har sett hele bildet. Jesus begynner å forklare hva som skal skje: "Menneskesønnen må lide mye ... Han skal bli slått i hjel, og tre dager etter skal han stå opp." Dette sa han helt åpent.
Nå må vel disiplene få øynene opp for det som er i ferd med å skje? Men nei da. Det står: "Da tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham." Det var litt av en type, han der Peter. Han var ikke redd for å irettesette Jesus. Han som bare noen øyeblikk tidligere hadde sagt: "Du er Den salvede." Så lenge varte det. Peter ville nok ha krone, men ikke kors. Han ønsket seg en konge som seiret. Ikke en Messias som skulle lide og dø. Men Jesus snudde seg og sa strengt til Peter: "Vik bak meg, Satan! Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil." Peter hadde begynt å se. Men han så ikke alt enda. Han så hvem Jesus var, men han forstod ikke hvilken vei Jesus måtte gå.
Og så begynner Jesus å forklare hva det innebærer å følge ham: "Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge meg." Noen ganger ønsker vi å gå vår egen vei i stedet for den veien Jesus viser oss. Vi vil gjerne ha kronen, men ikke korset. Vi vil gjerne følge Jesus når veien er enkel, og når han leder oss dit vi selv ønsker å gå. Men Jesus sier: "Følg meg." Også når veien ikke blir slik vi hadde tenkt. Også når vi ikke forstår alt. Også når vi ennå ikke ser hele bildet.
Etter Peters bekjennelse skjer det et vendepunkt i Markusevangeliet. Veien går nå mot Jerusalem. Mot korset. I dag skal vi feire nattverd sammen. Der møter vi den korsfestede. La oss be om at Herren åpner øynene våre, slik at vi får se ham.
Ved Jesu kors stod det en offiser. Det står:
"Da offiseren som sto rett foran ham, så hvordan han utåndet, sa han: 'Sannelig, denne mannen var Guds Sønn!'" Han SÅ hvordan Jesus døde. Og ved korset så han noe som andre ennå ikke hadde sett klart: "Sannelig, denne mannen var Guds Sønn!"
La oss be om at også vi får se ham som Guds Sønn. La oss be om at vi får se ham som den korsfestede. Og la oss be om at vi får se ham som den oppstandne.
I slutten av Markusevangeliet går solen ned. Jesus blir lagt i en grav. Natten kommer. Men etter natten kommer dagen. Og på samme måte som solen står opp, står Jesus opp fra de døde.
Derfor kan vi også møte allehelgensdagen med håp. Vi minnes mennesker som har stått oss nær, og som har gått bort. Jeg har også mennesker som har stått meg nær, som ikke lenger er her. Vi kjenner på savnet. Vi kjenner på mørket. Men mørket får ikke det siste ordet. For Jesus sier: "Den som tror på meg, skal leve om han enn dør."
La oss be om at Herren åpner øynene våre. Slik at vi får se Jesus. Se ham som Den salvede. Se ham som den korsfestede. Se ham som Guds Sønn. Og se ham som den oppstandne.
Amen.
