av pastor Daniel Hop-Hansen
Det er ord, ett uttrykk, som har gått igjen i mine prekener denne våren. Er det noen som har fått det med seg? Det er medfølelse. Inderlig medfølelse er et uttrykk som vi finner flere steder i evangeliene.
I Lukas’ evangelium blir det brukt 3 ganger.
- Første gang er i kapittel 7, om enken som hadde mistet sin eneste sønn.
- Så møter vi det i kapittel 10, i lignelsen om Den barmhjertige samaritan.
- Og på samme måte i kapittel 15, om den bortkomne sønnen.
Nøkkelordet som går igjen, er «å se».
Hvis du har vært på Alle sammen-gudstjenestene i høst, har du kanskje fått med deg at jeg har talt over begge disse lignelsene. Derfor skal jeg i dag bruke mest tid på den første teksten som jeg nevnte.
Når vi ser nøden med Jesu blikk, skapes det noe i oss – en inderlig medfølelse. Og denne følelsen er knyttet til handling: Man må gjøre noe med det.
Nå vet jeg at mange fort kan tenke: Skal jeg gjøre enda mer?
For noen ganger bærer vi på mer enn vi trenger. Her må vi hjelpe hverandre. Det er ikke meningen at noen skal bære alt.
I Lukas 7 finner vi et følge som bærer tungt. Båren var kanskje ikke så tung i seg selv. Men sorg er noe av det tyngste man kan bære på. Og i en sånn situasjon kan det også være godt å dele på byrden.
La oss lese:
11 Kort tid etter ga Jesus seg på vei til en by som heter Nain. Disiplene og en stor folkemengde dro sammen med ham. 12 Da han nærmet seg byporten, ble en død båret ut til graven. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. Sammen med henne kom et stort følge fra byen. 13 Da Herren fikk se enken, fikk han inderlig medfølelse med henne og sa: «Gråt ikke!» 14 Så gikk han bort og la hånden på båren. De som bar den, stanset, og han sa: «Du unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» 15 Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus ga ham til moren. 16 Alle ble grepet av ærefrykt, og de lovpriste Gud. «En stor profet er oppreist blant oss», sa de, «Gud har gjestet sitt folk.» 17 Dette ordet om ham spredte seg i hele Judea og området omkring.
La oss gjenta vers 13:
Da Herren fikk se enken, fikk han inderlig medfølelse med henne og sa: «Gråt ikke!»
Her om dagen tok jeg bussen til byen. Fra Tæsse til plankebyen. Der møtte jeg en godt voksen dame som fortalte meg at hun var blitt enke.
Du trenger ikke noe referat fra den samtalen. Men det jeg kan si, er at der og da kjente jeg på inderlig medfølelse. Eller var det pollenallergien som slo inn? For jeg ble bløt i øynene. Men kan det tenkes at det ikke bare var mitt blikk hun møtte, men Guds blikk? Kristi ansikt?
I Lukas 7 møter vi også en enke. I tillegg hadde hun mistet sin eneste sønn. Tenk på all denne sorgen som hun måtte bære på. Som om det ikke var nok, blir hun satt i en vanskelig økonomisk situasjon. Sønnen var den livsforsikringen hun hadde. Det var jo han som skulle forsørge henne. Hva skulle hun gjøre nå? Da fikk Herren se enken. Det er nok ikke tilfeldig at Lukas omtaler Jesus som Herren her. Det sier noe om hans posisjon, hans autoritet. Jesus sa: Gråt ikke. Det kan kanskje virke ufølsomt for deg og meg. Hun må jo få lov til å gråte. Men vi må huske på at i dette følget var det nok et stort gråtekor. Og lydnivået var nok høyere enn det vi er vant til. Så når Jesus sier: Gråt ikke, er det som om han kommer med en stillhet og en konsentrasjon om det som skulle skje. Midt i menneskevrimmelen får de besøk fra himmelen. Så gikk han bort og la hånden på båren. Her bryter Jesus noen kulturelle og religiøse grenser. Tar han på båren? Går han nær den døde? Blir han ikke uren?
Som baptistkirke i dag trenger ikke vi å følge alle disse renhetslovene. Men vi har kanskje noen uskrevne regler som står i veien for oss når vi skal formidle hvem Jesus er. Du får prøve den tanken. Jesus legger hånden på båren. De som bar den, stanset … Det er som om tiden står stille. Og så kommer det: «Du unge mann, jeg sier deg: Stå opp!»
Kanskje Gud kaller på noen mennesker i dag til å stå opp for ham. Nå strekker jeg teksten litt og bruker dette som et bilde. Men jeg tror jeg ble minnet på dette i mine forberedelser. Da satte den døde seg opp og begynte å tale … Fantastisk. Jeg tror at vi skal få se flere unge mennesker som begynner å tale. Hva denne unge mannen talte om, vet vi ikke. Men jeg vil tro at det var noe positivt, og at det skapte noe i folkemengden.
Det skjer et mirakel i byen. Den unge mannen får livet tilbake. Og enken får livsmotet og livsgnisten tilbake – nå var jo fremtidsutsiktene helt annerledes. Et mirakel i Nain.
Jeg ber om at det skal skje et mirakel i Fredrikstad. Og det er bare Gud som skal ha æren for det, Jesus ga ham til moren, står det så fint. Det må være en av de vakreste setningene i Bibelen. La oss i Baptistkirken be om at Gud skal gi oss flere barn, barnebarn, bønnebarn … Ja, la det bli rene 17. mai-toget. Med Jesus var det et stort følge – et tog av mennesker. Og det samme var det i dette begravelsesfølget. Det er som om livets tog kolliderer med dødens tog. Men takk og lov. Herren er Herre over døden og over dødens makt.
Alle ble grepet av ærefrykt og … lovpriste Gud.
Det var nok ikke tilfeldig at dette mirakelet skjedde i Nain. For i det samme fjellområdet vekket Elisja en ung gutt til livet. Vi finner det i Det gamle testamentet. Vi skal ikke gå inn i de detaljene nå. Men dette var i nærheten av Nain. En gåtur på overkant av en time. Kanskje halvannen time. Så her vandrer vi med Jesus i profetiske fotspor.
Vakkert. Navnet Nain betyr faktisk vakker. Den lå vakkert til der i åssiden. Noen mener at Nain også kan bety «grønne enger». Det er som jeg hører ekkoet av Salme 23: Han lar meg ligge i grønne enger. Men denne dagen i Nain – der ved foten av dette fjellet – var det som en dødsskyggens dal. Men Jesus sa, og han sier i dag: Stå opp!
Fredrikstad er mitt Nain. Her ble jeg født. Her fikk jeg lappen. Og her ble jeg gift. Men her døde også min mamma. Min svigefar. Og sånn kan jeg fortsette. Jeg har en lang liste over vakre ting, og en lang liste over vonde ting. En sånn liste har kanskje du også?
Hva er ditt Nain? Jeg husker jeg møtte en ung mann. Av hensyn til ham, forteller jeg ikke alt. Men han hadde levd et tøft liv. Endelig hadde han klart å komme seg opp av grøfta. Og så opplevde han at bestefaren døde. Bestefaren betydde mye for ham – han hadde vært predikant. Og noe hadde blitt sådd i livet til denne unge mannen.
Da bestefaren døde, tok denne unge mannen kontakt med meg igjen. Han spurte: «Kan du ta den rollen? Kan du ta plassen hans?». Som bestefar? Det var kanskje litt tidlig. Men en medvandrer kunne jeg være. Han visste at jeg også var i denne predikantbransjen. Da hadde jeg akkurat sluttet å jobbe som pastor, og jeg var usikker på veien videre. Men selv om jeg var på en vanskelig plass i mitt liv, så fikk jeg være pastor for denne unge mannen. En kveld han var langt nede, skrev han til meg på Messenger på Facebook. Tror du virkelig Gud finnes? Jeg skulle ønske at jeg kunne kjenne og erfare det. Der og da skrev jeg til ham: I kveld skal du få kjenne Guds kraft. Etterpå tenkte jeg: Hva skrev jeg? Jeg kan jo ikke love det. Men det var noe som presset seg fram i meg. Dagen etterpå fikk jeg en melding. Han skrev: Vet du hva som skjedde da jeg gikk og la meg i natt? I det jeg la meg i sengen, var det som om det gikk en kraft gjennom hele kroppen min. Midt i mørket kan Gud skape noe vakkert.
Og det er jo i møte med disse kontrastene at det blir et vakkert maleri.
La oss ha ærefrykt for Ham og lovprise hans navn. For han skal gjeste Fredrikstad. Ikke bare gjeste, men ta bolig i menneskers liv. Og ryktet om ham skal spre seg. Hvordan skal vi gjøre det? Vi er i dette følget sammen med Jesus. Livets tog. Vi følger ham, og så er det han som skaper dette. Fredrikstad er vårt Nain. Hva er Guds planer for denne byen? Jeg tror at Herren har inderlig medfølelse for Fredrikstad. Vi finner hans planer i Bibelen, la oss følge dem. Og så er det sånn at Ånden lander og hviler over helt vanlige mennesker – som ønsker å følge Jesus. Ja, det er noe vakkert på gang.
