Religion har alltid vært farlig når den søker makt og posisjon, det var den på Saulus tid og det er den i dag. For da brukes den til å ekskludere andre grupper. Det bør vi være på vakt mot.
Saulus trodde han gjorde Guds vilje. Han var sikker på det. Han så verden i svart og hvitt, rett og galt, hellig og uhellig. Han ivret etter å jage etter dem som fulgte Jesus. Han holdt kappene mens Stefaus ble steinet (Apg 7, 58). Han omgav seg med trusler og mord mot Herrens disipler (Apg 9, 1). Han var overbevist om at Guds rike handlet om lydighet, straff og dominans.
Alle som har kjørt bil kan relatere seg til Sauls omvendelse fordi vi vet hvordan det er å bli blendet av solen. Om du kjører bil på denne tiden av året når solen står lavt på himmelen så er lyset så sterkt at du ikke kan se. Det tvinger deg til å endre vei. Når du snur deg, og kjører i motsatt retning, skinner den samme solen som før blendet deg nå bakfra, og leder deg fremover og lyser opp veien.
Det var det som skjedde med Saulus. Lyset fra himmelen slo ham i bakken. Han ble blind og kunne i noen dager ikke se. Hans gamle overbevisning om lov og straff ble revet bort. Da han kunne åpne øynene igjen, blendet lyset ham ikke lenger, det ledet ham. Det var en omvendelse. Saulus møtte lyset, Jesus, han endret retning, han snudde seg bort fra lov og straff og mot evangeliet om kjærlighet og nåde.
Saulus var en strengt troende fariseer. Han sa det til og med om seg selv: «jeg er selv fariseer og sønn av fariseere!» (Apg 23, 6). Fariseerne, saddukeerne, skriftlærde og prestene hadde alle ulike roller, men Jesus ga dem samme strenge advarsel. I Matteus 23 anklaget han dem for hykleri, for å laste på folket lover, regler og byrder, de lukket Guds rike for folk. Dette var ikke bare en advarsel da, men for enhver leder som mener Guds vei handler om kontroll, regelrytteri og bygge murer mot andre mennesker.
Jesus viste seg for Saulus på veien. Han ble blendet og blind, ikke for å skade han, men helbrede han. Hans gamle syn skulle dø slik at nye øyne kunne åpne seg.
Jesus viser seg fortsatt for oss i dag. I Ånden, i Skriften, i de undertryktes rop, ber han oss om å omvende oss. Å endre vår vei fra Saulus gamle vei, til Kristi vei. Å vende oss bort fra lov og straff til nåde og barmhjertighet. Å forlate fariseernes vei av frykt, for et evangelium om kjærlighet.
Saulus gamle tro har mange fellestrekk med kristennasjonalismen. Den er høylytt. Den ønsker å dominere. Kristennasjonalismen kaller seg kristen, men er det ikke. Den gir et forvrengt bilde av kristne verdier. Den jager etter makt, overlegenhet og kontroll. Den trenger ytre fiender, for den lever av frykt. Derfor lyver den bevist, gir meningsmotstandere negative, mobbende økenavn og trykker andre ned. Den elsker kontroll. Den trives med å dømme andre. Ser gjerne flisen i sin brors øye uten engang å tenke at den har en gedigen bjelke i sitt eget. Den er fundamentalistisk og ekskluderende, den fungerer som et redskap for å definere hvem som hører til, og hvem som står utenfor. I kristennasjonalismen blir egoisme kamuflert som dydighet. Menneskeverdet er ikke lenger universelt, men forbeholdt utvalgte grupper. Det er oss mot dem. Den gjør narr av de undertrykkete, de sårbare og de som er marginalisert. Den håner nåden. Den tenker godhet er tegn på svakhet. De kaller seg kristne, men oppfører seg som den gamle Saulus. De finner glede i å kritisere og forfølge nettopp de som ligner mest på Jesus og prøver å leve etter hva Jesus lærte. Kristennasjonalismen foretrekker den gamle kontrollreligionen fordi den føles sterk. Men i virkeligheten er den skjør og blind.
Saulus historie sluttet ikke der. På vei til Damaskus ble han blendet av Jesu lys. En stund kunne han ikke se. Hans gamle tro ble revet bort. Og da øynene hans åpnet seg igjen, så han ikke lenger verden gjennom linsen av makt, lover og regler, men gjennom nådens linse. Saulus ble Paulus, (Saulus var hans hebraiske navn - Paulus hans romerske) og forkynte et evangelium om kjærlighet og forsoning: «den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til!» (2 Kor 5, 17).
Jesu vei er ikke å dominere, men å invitere. Det er ikke straff, men barmhjertighet. Det handler ikke om å binde folk med lovens bokstav, men om å frigjøre folk med Guds kjærlighet. Saulus gamle fariseertro fører fremdeles til vold, arroganse og blindhet. Jesu evangelium fører til fellesskap, ydmykhet og ett gjenopprettet syn. Vi trenger alle vårt Damaskus-øyeblikk. Vi trenger å bli blendet av Kristi lys så vender om fra den gamle fariseiske tro som søker makt og jordisk innflytelse og så åpne våre øyne for nåden. Vi må nekte å overgi Kristi kjærlighet til kristennasjonalismen, som er et falskt evangelium av makt, overlegenhet og diskriminering. La oss gå lyset i møte sammen med Saulus på vei mot Damaskus.
