I dag er det allehelgensdag. Mørke kirkegårder over hele landet forvandles til lyshav. Sett ovenfra må det se ut som stjerner på en mørk himmel.
I dag dukker spørsmålene opp: Hvor er de døde? Kan de se oss? Kjenner de vårt savn? Disse spørsmålene vi holder gjemt for oss selv, spørsmålene vi ikke våger å stille, ja, nesten ikke engang for oss selv. For det er spørsmål som ingen kan besvare. Men lysene fra kirkegårdene i dag er som et budskap ut i mørket: Vi har ikke glemt dere! Vi savner deg.
Når et menneske man har levd med plutselig ikke lenger er der, forandres ens virkelighet. Noen beskriver det som om en vegg i huset er borte. Man må lære seg å leve i en verden man ikke riktig kjenner igjen. Man famler etter holdepunkter. Synet på døden påvirkes også, ikke minst grensen mellom liv og død. På mange vis er den vår tilværelses mest definitive grense. Men kanskje ikke lenger like skarp. Det ser man når man har mistet noen man var glad i.
I dette bor et dypt sukk, men også et stort håp. For kjærligheten spør ikke om lov for å ta seg over grenser, heller ikke denne grensen. Et menneske man elsket i livet, fortsetter man selvsagt å elske, selv om døden har skilt oss fysisk av. Noe fortsetter mellom oss, også de vi har mistet, og mot den kjærligheten er selv døden maktesløs. Iblant tenker jeg, selv om det er mange år siden jeg mistet min far: Tenk om jeg bare kunne fått én time sammen med han igjen! Tenk alt jeg skulle fortalt, tenk alt jeg skulle vist han. Slik kan jeg tenke når savnet blir altfor sterkt. Og denne lengselen vekker en større lengsel, et større spørsmål: Kommer vi til å ses igjen? Sånn på ordentlig? Spørsmålet er ikke bare mitt, spørsmålet er heller ikke nytt.
Inspirert av de første kristnes tro skriver Dostojevskij i slutten av romanen om Brødrene Karamasov: «Vi skal stå opp, og vi skal treffe hverandre igjen; overlykkelige kommer vi til å fortelle hverandre om alt som er skjedd.» Når man baler med spørsmål som dette, sitter ingen med fasiten. Ønskedrømmer blandes med tro, sånn er det bare. Men det er ikke forbudt å rekke hverandre biter av det håp vi bærer i våre hender. Min bit er at troen på at vi skal ses igjen, er blitt sterkere med årene. Jeg tror på fullt alvor at jeg skal treffe mine igjen. Selv om den troen igjen utløser nye spørsmål. Men det er ikke bare lyserøde drømmer.
Jeg synes det er veldig interessant å legge merke til at disiplene kjenner Jesus igjen når de storøyde møter han etter oppstandelsen. Vi legger også merke til i beretningene at på Jesu oppstandelseskropp er hans sårmerker fra korset fremdeles synlige, men istedenfor å være merker etter nederlag og død, så er de blitt merker av vidunderlig nåde og kjærlighet. De er blitt skjønne.
Paulus sier i Filipperbrevet hva som vil skje med våre kropper når vi dør: «Han skal forvandle vår skrøpelige kropp og gjøre den lik den kroppen han selv har i herligheten. For han har makt til å underlegge seg alt.» Fil 3, 21
Jesu kropp var kledd i uforgjengelighet, men allikevel gjenkjennbar. Som kristne kan vi gjerne undre oss over det som måtte finnes bak døden. Men det eneste sikre er i grunnen dette: Det som finnes bak døden, det er den treenige Gud. Og det er godt å vite at det var han som skapte meg og som elsket meg først. Ja, så høyt at han sendte sin egensønn for å komme i kontakt med meg og som sonet min straff. Han er den som står og tar imot på den andre siden.
Hebreerbrevets forfatter kaller livet etter døden for sabbatshvilen, (det er en sabbatshvile i vente for Guds folk) der man skal få hvile ut etter jordlivets strev. I 1930 utgaven står det sabbatshelg, og jeg tenker at helg er mer lystbetont enn hvile. En evighet med hvile høres litt kjedelig ut. Men en evig helg høres bra ut. For i helga gjør man det man vil. I uka gjør man det man må. I helga går man på besøk, da treffer man venner og familie til gode lange måltider. Det er fest og glede. Jeg dras mot en sabbatshelg. Det er noe med helg som gjør at det finns et håp om å se mine igjen. Jeg tror den evige helg vil vrimle av liv og relasjoner og av gjensynsglede.
