Pinsedag er kirkens fødselsdag. På den første pinsedag blir disiplene fylt av Guds Ånd, den samme Ånd som var i Jesus. Og på det viset så lever Jesus videre på jorden i nye mennesker og i hans kirke. Ånden er mangfoldiggjort. Fra før og bare ha vært i Jesus, er den nå i alle hans disipler og etterfølgere.
På pinsedag begynner disiplene og tale ulike språk. Slik at mennesker fra ulike deler av verden kan forstå dem og forenes. Her klinger fortellingen fra første Mosebok kapittel 11, om tårnet i Babel, i bakgrunnen. Mennesker ønsket å bygge et tårn opp til himmelen. Men Gud hindret dem ved at han lot de begynne å snakke ulike språk. Og på det viset oppstod det språkforvirring og menneskeheten splittedes opp og blir spred ut over hele jorden. Det skjer en forvirring og fragmentering.
Pinsen bøter på dette, den forener menneskeheten. Vi ser det også hos Paulus når han skriver «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus» Gal 3, 28 Det er dette pinsen handler om. Forening av menneskeheten. Bort med fragmentering, grupper, oppsplitting og krig.
Derfor utfordrer pinsen oss til å ta nye steg for fellesskap og å bidra til å skape fred på stedet der vi bor. I tider med uro er det viktig å være klar over at Gud fortsetter å sende trøstens og håpets Ånd. I en tid preget av fremmedfrykt, polarisering og global uro er det å bygge broer, samarbeide med hverandre og med alle gode krefter, særlig viktig for Guds kirke og Jesu etterfølgere. Det er et nærmest et profetisk vitnesbyrd i seg selv. Når verdens enhet blir satt på prøve, er vårt kall fra Jesus viktig å leve ut. Vi skal elske hverandre, sier Jesus i Johannes 13:34-35. Og gjøre alt vi kan for at stedene vi bor skal blomstre og være fredelige steder. (Jeremia 29:7)
Etter at disiplene ble fylt av Ånden våget de å snakke om Guds mektige gjerninger og møte alle de som var til stede i Jerusalem, mennesker fra hele verden (Apg 2:1-4). De fant kraften i Guds Ånds nærvær, men også i hverandre. De støttet hverandre og delte ressurser. De fikk mot til å gå ut med evangeliet, snakke med folk på deres eget språk, møte mennesker fra forskjellige kulturer og bakgrunner. Den første dagen kom over tre tusen til tro, og disse begynte umiddelbart å hjelpe til med de forskjellige oppgavene.
Pinsen oppfordrer oss til å se vår neste i hver person, til å bygge vennskap og til å overvinne språkforvirring med alle mennesker. Derfor er alle lokale inisjativ og samarbeid uunnværlig for å skape tillit, samhold og på sikt fred. «Åpen kirke», språkkaffe, matutdeling, diakonalt arbeid, det å bringe ulike mennesker sammen, er i pinsens ånd. Pinsen lærer oss det fundamentale at i bunn og grunn er vi én menneskehet. Pinsen bærer budet om at det er tid for Guds fred og at enheten vi er kalt til å delta i allerede er gitt (Joh 17:21). Derfor oppmuntres vi i pinsen til å gå ut, som de første disiplene, ta et dristig skritt for enhet, fred og fred, raushet og fellesskap.
