Lørdagen i påskeuken er et mellomrom, den er lett å overse. Det er så stille. Larmen har lagt seg, kaoset og ståheien fra i går er byttet ut med overdøvende stillhet. Lørdagen er rommet mellom lidelsen og smerten på korset og gleden ved oppstandelsen. Men det er dyp mening i det stille mellomrommet. Lørdagen er dagen Jesus lå i graven. Det er dagen disiplene satt i stillhet, håpet var knust, alt de hadde satset livet på var over, de var redde, forvirret og usikre på hvordan de skulle komme seg videre. Lørdagen er dagen da ingenting gir mening.
Mange mennesker lever mellom nattesvart sorg og himmelsk glede, mellom usikkerhet og visshet, mellom bønn og svar, mellom fredag og søndag. Vi ønsker oppstandelse, men vi sitter fortsatt fast i å vente. I stillheten. Lørdag er for alle de som venter med uro og usikkerhet og som klynger seg til håpet om at det skal gry en morgen den tredje dag.
