Det som faller naturlig for oss mennesker er å sørge for at alle mine egne behov er dekket. Det er naturlig å samle til seg selv, i frykt for at jeg ikke skal ha nok. Det er naturlig for oss å ha en ganske lang liste over ting og tang jeg ønsker meg. Det er naturlig for meg å være mest opptatt av meg selv og mine egne følelser, ikke så mye av andres. Det er naturlig å ønske at andre skal behandle meg med nåde og barmhjertighet, og tilbake ønsker jeg rettferdighet for dem. Det faller meg helt naturlig å være mer opptatt av andres synder enn mine egne.
Gud kaller oss til å snu på dette og isteden være hans redskaper for barmhjertighet. Jesus har en flott lignelse i Matteus 18:21–35 som viser dette:
«Da gikk Peter til ham og spurte: «Herre, hvor mange ganger skal min bror kunne synde mot meg og jeg likevel tilgi ham? Så mange som sju?» «Ikke sju ganger», svarte Jesus, «men jeg sier deg: sytti ganger sju! Derfor kan himmelriket sammenlignes med en konge som ville gjøre opp regnskapet med tjenerne sine. Da han tok fatt på oppgjøret, ble en ført fram som skyldte ham ti tusen talenter. Han hadde ikke noe å betale med, og herren befalte at han skulle selges med kone og barn og alt han eide, og gjelden betales. Men tjeneren kastet seg ned for ham og bønnfalt ham: ‘Vær tålmodig med meg, så skal jeg betale deg alt sammen.’ Da fikk herren inderlig medfølelse med denne tjeneren, slapp ham fri og etterga ham gjelden. Utenfor møtte tjeneren en av de andre tjenerne, en som skyldte ham hundre denarer. Han grep fatt i ham, tok strupetak på ham og sa: ‘Betal det du skylder!’ Men den andre falt ned for ham og ba: ‘Vær tålmodig med meg, så skal jeg betale deg.’ Men han ville ikke. Han gikk av sted og fikk kastet ham i fengsel; der skulle han sitte til han hadde betalt gjelden. Da de andre tjenerne så hva som skjedde, ble de dypt bedrøvet og gikk og fortalte herren sin alt som hadde hendt. Da kalte herren ham til seg igjen og sa til ham: ‘Du onde tjener! Hele gjelden etterga jeg deg fordi du ba meg om det. Burde ikke også du ha vist barmhjertighet mot din medtjener, slik jeg viste barmhjertighet mot deg?’ Og herren ble sint og overlot tjeneren til å bli mishandlet av fangevoktere til han hadde betalt hele gjelden. Slik skal også min himmelske Far gjøre med hver og en av dere som ikke av hjertet tilgir sin bror.»
Jesus hadde minst to grunner til å fortelle denne lignelsen. For det første avslørte den hjertet bak Peters spørsmål: «Greit, Herre, hvor mange ganger må jeg tilgi?» Altså hva er det minste antallet som trengs? Dette spørsmålet avslører et hjerte som mangler barmhjertighet. For det andre forteller Jesus denne historien for å avsløre våre hjerter. Vi er alle den onde tjeneren. Vi elsker Guds barmhjertighet mot oss, men kjefter på andre når de gjør feil. Vi synger hjertelig med i sanger om Guds ubeskrivelige nåde, men straffer ektefellen vår med taushet når de sårer oss. Vi lovpriser Gud for hans kjærlighet, men vil bryte et vennskap fordi vi opplever noen som illojale. Vi er takknemlige for at vi er tilgitt, men tenker at en person som lider som følge av sine egne valg, får som fortjent. Vi nyter Guds nåde, men bruker lovens bokstav mot andre. Vi er rett og slett ikke særlig gode på barmhjertighet, fordi vi har en tendens til å se oss selv som om vi fortjener barmhjertigheten mer en andre trengende.
Når Guds kall til barmhjertighet krasjer med din egen mangel på barmhjertighet, må du innrømme at du ikke klarer i deg selv å leve opp til Guds standard. Når det går opp for deg at Guds barmhjertighet er ditt eneste håp, og du reflekterer over storheten i all barmhjertighet som har blitt vist deg, da begynner du også å ønske at andre skal få oppleve den samme barmhjertigheten. Glemmer jeg barmhjertigheten jeg har fått motta, blir det lettere for meg å ikke vise barmhjertighet mot andre. Derfor trenger jeg daglig å erkjenne, takke for og reflektere over Guds overstrømmende barmhjertighet mot meg. Da vil jeg også i større grad kunne være barmhjertig mot andre.
