«HERREN er nådig, vi går ikke til grunne. Hans barmhjertighet tar ikke slutt, den er ny hver morgen. Din trofasthet er stor.» (Klag 3, 22-23)
Når jeg ser meg selv i speilet, ser jeg en som trenger mengder av Guds rause nåde. Hvorfor er det da så lett å glemme at andre rundt meg har det samme behovet?
En av de tingene det er vanskelig å huske på er hvor totalt avhengige jeg er av Guds nåde. Uten den er jeg helt fortapt. Tenk at hver dag så møtes jeg på ny av nåden som er fritt utøst over meg. Problemet som oppstår når jeg glemmer at jeg er helt avhengig av nåden og overser all nåde jeg er vist, er at jeg lett blir nådeløs i møte med andre mennesker.
Nåde mot andre springer ikke ut av plikt. Nåden springer ut av takknemmelighet. Når jeg reflekterer over hvem jeg, er og all den ufortjente nåde jeg har mottatt. Når jeg forstår at nåden som er gitt meg, har jeg fått på tross av meg, ikke på grunn av meg. Når det synker inn at nåden som er blitt meg til del kom med prisen av en annens liv. Da kan takknemligheten over alt dette vokse seg dypt ned i hjerterota, og ut i hender og føtter. Da vil gleden over dette vise seg i nåde til de rundt meg.
For den som er vist stor nåde, er harde, kritiske, utålmodige og uforsonlige reaksjoner og relasjoner til andre mennesker å glemme eller å fornekte hvem vi selv er, og hva vi selv har fått skjenket helt gratis. Ingen deler mer raust rundt seg med nåden enn den som er dypt klar over sitt eget behov for den.
Fordi vi har så lett for å glemme, faller vi raskt inn i troen på at vi har fortjent nåden. Vi tror så lett av vi er mer rettferdige og kapable enn vi faktisk er. Derfor trenger vi alle å huske at alt starter med Gud. Han elsket oss mens vi enda var syndere. (Rom 5, 8) Og «Vi elsker fordi han elsket oss først.» (1. Joh 4, 19) Det er verdt å huske! for det skaper takknemlighet, som igjen skaper nåde mot andre.
