«Når dere hører om kriger og det går rykter om krig, så la dere ikke skremme! Dette må skje, men ennå er ikke enden kommet. …. Det skal være jordskjelv mange steder, og det skal være hungersnød. Dette er begynnelsen på fødselsriene.» Markus 13, 7-8.

Menneskeheten har alltid vært bekymret for hvordan vi skal overleve midt i krig, naturkatastrofe og sykdom. Den eskalerende skremselen av det nye coronaviruset COVID-19 føles for noen som verdens ende. Jesus sa, «slike ting må skje», som signaliserer at sykdom og katastrofe er uunngåelig i vår verden. Som etterfølgere av Kristus, erkjenner vi at denne jorden er underlagt fallet og har enda ikke er nådd frem til den nye skapelsen

Som menigheter er vi kalt til å være et himmelsk tegn om håp, for å bevare troen, stole på Gud, elske våre naboer og fiender, og spesielt bry oss om de fattige og syke. Vi nekter å gjemme oss i frykt, og husker hva Det Nye Testamente har lært oss hvordan «Den fullkomne kjærligheten driver frykten ut» (1. Johannes 4, 18)

Hva kan vi som menigheter gjøre?

Holde kirkene lukket for mennesker, men ikke stengt for kjærlig omsorg.
Johannesevangeliet forteller om Jesu ord til disiplene når de var samlet til det siste måltid før hans død. I løpet av denne talen forteller Jesus dem at det er bedre at han går bort slik at talsmannen (Den Hellige Ånd) kan komme. Poenget er at gjennom Jesu død, oppstandelse og himmelfart, det at han ble fysisk borte, så ville det underlig nok, for alle hans etterfølgere, føre til et enda dypere fellesskap med Gud. Derfor er det mulig, underlig nok, at stengte kirker kan være et stort vitnesbyrd om Guds nærvær i vår omsorg for vår neste. Vi mennesker har så lett for å ta ting forgitt. Mange, også noen av menighetens medlemmer har sluttet å gå i kirken, kirken er nedprioritert. Kanskje vi i tider som disse tvinges til å tenke nytt om viktigheten av det kristne felleskapet og hvordan vi som menigheter kan leve ut Kristi kjærlighet og positivt bry oss om, nabolag, by og hverandre.

I selve kjernen av vår tro som kristne finner vi det å ta vare på de svake, syke og døende. (Matt. 10, 8), til og med i tider med fare for våre egne liv (Johannes 15, 13). Dette er jo selve symbolet på gudommelig kjærlighet. Selv om et virusutbrudd hindrer oss i å samles som menigheter for å tilbe sammen, støtter vi fortsatt hverandre i hjelp og omsorg. Dette kan skje gjennom bønn, gjennom kreative måter med oppmuntringer, og gjennom omsorg og praktisk hjelp til de som trenger det.

Stol på Gud.
Virussykdommen er truende og skremmende. Men den er en del av skapelsen, og dermed underlagt Gud. Å holde rett perspektiv og ikke få panikk gjelder også her, akkurat som det gjør for alle risikoer vi står overfor som skapninger i en fallen verden. Uansett hvor dystre omstendigheter så er det fortsatt sant at, «Gud er vår tilflukt og vår styrke, en hjelp i nød og alltid nær.» (Sal 46, 1). Å stole på Gud midt i vanskeligheter er å erfare og vitne om Kristi kraft.

Be.
La oss be for de syke og redde. For offentlige helsemyndigheter og leger, sykepleiere og ulike omsorgspersoner. For de forskere som prøver med å finne vaksine for viruset. Som kristne tror vi på kraften i bønn, ikke for at vi som ber er så kraftfulle, men vi ber til han som har all makt i himmel og på jord. Så la oss alle søke Guds hjelp i tider som disse.

Et gjenskinn av Kristus.
I disse dager fylt av engstelse og frykt kan vi som menigheter og Jesus etterfølgere være gjenskinn av han som kalles verdens lys. La oss på ulike og kreative måter bringe håp, omsorg, tålmodighet og ansvarlighet, og anskueliggjøre for alle at vi har hørt vår Mesters ord: «Vær ved godt mot! … vær ikke redde!» (Markus 6, 50)