Reisebrev fra Østen

Det er søndag formiddag kl.12.00 på Kjevik flyplass. Fire aldrende mennesker har akkurat festet sikkerhetsselene på flyet som skal lande i Amsterdam om 2 timer. Turen til Østen som har vært planlagt i lang tid, har startet.

Vi skal fly til Bangkok og derfra med tog til en by som heter Vientiane som ligger rett innenfor grensa til Laos. Stor var vår forskrekkelse da vi etter 12 timer på nattoget, oppdaget at vi slett ikke var kommet til noen grenseby, men til en by langt nord i Thailand som heter Chiang Mai. Etter to ”ikke planlagte” overnattinger og en slitsom busstur på 12 timer, var turen i rute. Vi var i Luang Prabang.
I Laos er det strengt forbudt med kristen virksomhet, men en dag vi var ute og ruslet kom vi i prat med en dame. Hun fortalte at hun hadde bodd i byen i noen år sammen med sin familie. De levde kristenlivet, folk ble interessert i deres tro, de fortalte og underviste, og folk ble frelst og døpt.Turens høydepunkt var vel å møte An og hennes lille familie igjen. An var, for dere som ikke vet det, en utvekslingsstudent fra Ho Chi Minh City, som var i vår menighet i 2002/03. Denne tiden bodde hun hjemme hos oss. Til tross for mange restriksjoner, kontroll og forfølgelser vokser antall kristne i VN.Menighetene driver et stort sosialt arbeide blant de ulike stammene, og mange får kjennskap til kristen tro og blir selv kristne. Det var også ganske interessant å komme i kontakt med en menighet som drev en barnehage. De måtte følge den offisielle læreplanen, men de fikk lov å synge bordvers, og en halvtime hver dag fikk de lov å fortelle bibelhistorie. Tenk hvilken anledning de hadde til å gi barna (og gjennom dem deres foreldre) Guds ord. Men den slags var ikke aktuelt overalt. Vi fikk forståelse av at veldig mye var avhengig av de lokale myndighetene.Siste stopp på turen var Kambodsja. Heller ikke her var det lov å evangelisere. Vi besøkte Betania baptistkirke i Phnom Penh. Hvordan nådde de da ut til andre mennesker? Jo, deres medmennesker så deres liv, ble interesserte og nysgjerrige, og ble på den måten kjent med Jesus.

Turen ble en bekreftelse på at Guds ord ikke lar seg stoppe selv under disse vanskelige vilkår. Min bønn etter denne turen ble ”Kjære Jesus, hjelp meg å være en hverdagskristen”.